Til salgs i går, verdt en million i dag...

bilde 1- en tankefull og missfornøyd Jannike.

bilde 2- en glad Jannike og fokusert Rival. ( begge av Henrik Jensen)

At det går opp og ned her i verden kan vel de fleste som trener hund skrive under på. I går var vi i Trolla på et nytt sted i skogen med en gjeng treningskompiser. Og Rival skuffet meg. Vi har jobbet mye for å få ned forventningne i det siste,  men i går var det som om alt var glemt. (Og forsåvidt mye annet som han alltid har vært stabil på også.) Ligg og bli kommando ble til kryp, sitt og bli til ¨jeg sniker meg litt etter, det merker hun nok ikke¨.  Jaktfoten ble plutselig til,- ¨jeg går 1 meter foran jeg for å få med alt det spennende som skjer ute i skogen... ¨. Og når forsøk på å ta et felt, som vanligvis er stjerneøvelsen, endte med at han satt å småpep når jeg la på søkhånda, ja, da var grensen nådd! Frustrasjonen var høy og hunden var til salgs, og det billig! Greit at søte Troja vi trener sammen har løpetid, men dette kan jo ikke komme av det? Ingen god følelse å kjøre hjem fra den treninga kan du tro...  Måtte smile litt når jeg åpnet mailen min til lunsj i dag og Wenche hadde skrevet en mail til oss om sine frustrasjoner etter treninga i går. Vi hadde gjort oss mye av de samme tankene, så etter jobb i dag avtalte vi å møtes for å diskutere litt og teste litt andre treningsmetoder. Vi startet med å gå ned hundene i området. Så la vi et dummysøk til Rival mens han ventet i bilen. Forventningen var STOR når han kom ut av bilen, men vi gikk en god runde til han kom i balanse, og kanskje hadde gitt opp troa på at det skulle skje noe spennende? Men feltsøk fikk han gå. Og det ble et stjernesøk! Herlig fart, systematisk søk, effektivt arbeid, perfekte avleveringer.  Jippi, hunden min var tilbake! Testet med å ta en helt om jaktfot mellom utsendelsene, og det var ingen problem å bryte. Herlig. Etterpå var det Alfred sin tur. Han fikk gå feltsøk også. Ikke med dummies, men gjenstander. Han har lite rutine på feltsøk, og gjorde først et bytte, men når Wenche puttet på forsterkning i det han plukket gjenstandene, var det ingen tvil om at det var full fart inn til mor som gjalt. Godgutten Alfred!  Rival fikk bli med en tur ut og hente inn en gjenstand Alfred ikke hentet inn. Så trente vi litt innkalling, fri ved foten og passivitet. Etterpå fikk guttene seg en deilig løpe- og lekestund i skogen. Jeg var litt redd for at Rival kunne bli litt brutal for Alfred, men Alfred sa klart i fra hvor skapet skulle stå når han begynte ned brytekampen sin, og Rival responderte herlig med et unnskyldslikk i munnviken og litt rysting for å dempe. Artig å se de to guttene med så godt språk. Med smil om munnen, og med god følelse satt Wenche og jeg oss i hver vår bil, med hver vår supre, balanserte Toller.... Nesten så vi kunne kjøre rett inn i solnedgangen.